Stavkirkje

Frå Safon.org

Ei stavkirkje er ei kirkje bygd av tre med ein berande konstruksjon av loddrette stavar (stolpar) som står på liggjande sviller eller syllstokkar og ber stavlægjer. Dei konstruktive ledda i veggen dannar rammer med ei utfylling av ståande plankar eller tiler. Stavane har gjeve namn til kirkjetypen. I vår tid blir stavkirkjene rekna for å vera blant dei viktigaste representantane for europeisk mellomalderarkitektur i tre og er representerte ved Urnes stavkirkje på UNESCO si liste over verdsarven.

I mellomalderen var det truleg over 1000 stavkirkjer i Norge (nokre meiner det kan ha vore så mange som opp mot 2000 kirkjer.^[1]), men dei fleste forsvann i tida 1350–1650, truleg som følgje av endra behov etter svartedauen og reformasjonen. I 1650 var det kring 270 stavkirkjer att, og i neste hundreårsperiode forsvann 136 av desse. I dag finst det berre att 28 av dei gamle stavkirkjene i Noreg.^[2]

Innhaldsliste 1 Historie 1.1 Gulatingsloven 2 Byggjematerialar 3 Datering av stavkirkjer 4 Konstruksjon og teknikk 4.1 Palisadeverk 4.2 Stolpeteknikken 4.3 Stavverk 5 Inndeling av stavkirkjer 5.1 Einskipa kirkjer (type A) 5.2 Stavkirkjer med heva midtrom (type B) 6 Opphavet til stavkirkjene 6.1 Basilikateorien 6.2 Hovteorien 7 Dekor og skurd 7.1 Bakgrunn 7.2 Stavkirkjeportalen 7.2.1 Den enkle profilportalen 7.2.2 Søyleportalen 7.2.3 Vangeportalen 7.3 Stilhistorie 7.3.1 Urnesstil 7.3.2 Romanske portalar 7.3.3 Seine portalar 7.4 Ikonografi 8 Stavkirkjelista 8.1 Stavkirkjer i Norge bygde føre reformasjonen 8.2 Kirkjer i Noreg bygde etter reformasjonen med restar av stavkirkjer 8.3 Stavkirkjer i andre land 9 Sjå òg 10 Arkeologiske stader og rivne stavkirkjer 11 Referansar 12 Litteratur 13 Lenkjer

[endre] Historie

“På reiser oppe i Norges fjeldbygder mødte man i middelalderen ofte og møder man endnu en enkelt gang kirkebygninger med vildt fantastiske former, der snarere ser ud som dæmoniske afgudstempler end som gudshuse, med sine af tiden sværtede og bøiede stolper og planker, med sine dragesmykkede gavle, der reiser sig den ene over den anden, med sine steile tage og lave vægge, takte – ligesom man tænker sig middelalderens drager skjælbedækkede. – med mørke spaan, hist og her overgroede af en vildtvoksende ornamentvegetation, i hvilken sælsomme fabeldyr slynger sig ind –: det er de norske stavkirker.”^[3]

Slik begynner Dietrichson boka De Norske Stavkirker, som er eit av dei viktigaste verka som er skrive om stavkirkjene. Nyare forsking viser at stavkirkjer langt ifrå er så unike for Norges fjeldbygder som Dietrichson meinte, men snarare eit europeisk fenomen, spesielt de tidlegare stolpekirkjene som er påviste arkeologisk i svært stort antal i heile Nord-Europa.

Dei fleste eksisterande norske stavkirkjene vart reiste i åra 1150–1350. Etter mellomalderen vart nye kirkjer reiste i lafteverk. I dag finst det få stavkirkjer utanføre Noreg, men éi står framleis i Hedared i Sverige. I mellomalderen fanst dei over heile Nordvest-Europa, om ein legg til grunn ein vid definisjon av stavkirkjeomgrepet. Tidlegare vart omgrepet knyta til alle kirkjer konstruerte med ståande trevirke, og denne vide definisjonen inkluderer restane av ei palisadekirkje, Greensted Church, i Greensted i Essex i England. Nokre restar av stavkirkjer er òg funne under utbetring av eksisterande kirkjer i Sverige, slik som den mesta komplette Hemse stavkyrka. Dette var eigentleg ei palisadekirkje, men på svensk og i eldre norsk litteratur blir ho ofte omtala som ei stavkirkje. Vi veit elles lite om dei svenske stavkirkjene, ettersom det ikkje finst noka større, samla framstilling i nyare tid.^[4]

Stavkirkjer eldre enn frå 1100-talet kjenner vi berre frå skriftlege kjelder eller frå arkeologiske utgravingar. Men dei skriftlege kjeldene er sparsamme og vanskelege å tolke.^[5]

Ein tidlegare kirkjetype, stolpekirkja, hadde jordgravne stolpar, og vi trur at denne typen dermed var utsett for rote. Stolpekirkjene kan òg ha vorte erstatta med stavkirkjer eller steinkirkjer av andre grunnar. Dei forsvunne stolpekirkjene har berre etterlate seg arkeologiske spor i form av stolpehol, som ved utgravingar viser seg som runde flekkar av ein annan farge enn jordsmonnet kring. Stolpehola kan vera omgjevne av steinar som har støtta stolpane. Restar av eldre stolpekirkjer er funne bl.a. under golva i Urnes stavkirkje, Lom stavkirkje, Høre stavkirkje og Mære kirkje.

De første som interesserte seg for stavkirkjene i nyare tid var målarane Johannes Flintoe og J.C. Dahl, som dokumenterte dem på reisene sine kring i Noreg. Dahl tok òg initiativet til å redde Vang stavkirkje frå riving. Mange stavkirkjer vart rivne på 1800-talet, etter at kirkjeloven av 1851 bestemte at soknekirkja skulle ha plass til minst tre tiandedeler av befolkninga. Ei rad kirkjer vart redda av Fortidsminneforeningen. Nokre vart kjøpte og forsøkt bevarte i lokalmiljøet sitt. Andre vart flytta, slik som Vang stavkirkje, som hamna i det noverande Polen. Gol stavkirkje kom til Kong Oscars Samlinger på Bygdøy og blir i dag forvalta av Norsk Folkemuseum. Fortun stavkirkje vart flytta til Fantoft ved Bergen. Til Maihaugen kom Garmo stavkirkje, og til Trøndelag Folkemuseum kom Haltdalen stavkirkje. Dei mest kjente av stavkirkjene er Borgund stavkirkje og Urnes stavkirkje. Den siste er på lista over verdsarven.

[endre] Gulatingsloven

Gulatinget, som vart halde i Gulen i Hordaland, var det gamle hovudtinget for Vestlandet og Agder. Gulatingsloven vart første gong nedskriven på 1000-talet, og der finn vi i denne omtalen av stavkirkjene i kapittel 12:

“Um einskildmenn byggjer kyrkje, anten lendmann gjer det eller bonde, eller kven det er som byggjer kyrkje, skal han halda henne i stand og inkje øyda tufti. Men um kyrkja brotnar og hyrnestavane fell, då skal han føra timber på tufti innan tolv månadar; um det ikkje kjem, skal han bøta tre merker for det til biskopen og koma med timber og byggja opp kyrkja likevel.”^[6].

[endre] Byggjematerialar

Det vanlegaste byggjematerialet for norske stavkirkjer var furu. Til grunnkonstruksjonen i stavkirkjene bruka dei seinvaksen malmfuru med stor malmdel (kjerneved). Slike furutre fanst først og fremst i høgareliggjande strøk. Malmfuru er naturleg impregnert og svært varig, sjølv på vêrutsette stader. Slikt trevirke vart derfor føretrekt til utsette deler som stavar, sviller, takspon og veggplankar (tiler).

I andre strøk vart andre treslag bruka, alt etter kva som var vanleg på staden. I Danmark, Nord-Tyskland og England var eik det føretrekte materialet til byggverk av tre. I St. Andrew’s Church i Greensted er det bruka eik i palisadeveggene. Hedared kyrka i Sverige har òg mykje bruk av eik.

[endre] Datering av stavkirkjer

Datering av stavkirkjer har vore basert på arkeologiske funn og stilhistorie. Viktig for datering er myntfunn gjort under kirkegolva. I seinare år har dendrokronologi, eller årringsdatering, vorte ein stadig viktigare metode til meir nøyaktig datering av trebygningar. Ein samanliknar da ein boreprøve frå treverket med ein referansekurve frå området. Om prøven frå kirkja har ein barkkant, er det muleg å finne det eksakte fellingsåret for treet han er henta frå. Men ein vet ikkje sikkert kva tid dette treet faktisk vart bruka som bygningsmaterial, og ein får derfor ikkje noka sikker datering for reisinga av bygninga. Metoden gjev heller ikkje svar på om materialar kan vera attbruka frå ei tidlegare bygning, så ein tek gjerne fleire prøvar frå ulike stader i konstruksjonen for å finne fram til ei mest muleg nøyaktig datering. Stilhistorie vil uansett framleis vera viktig for dateringa.

[endre] Konstruksjon og teknikk

Stavkirkjekonstruksjonen har sine forløparar i palisadebygg og stolpebygg. Kirkjer reiste med desse teknikkane blir gjerne omtala som palisadekirkjer eller stolpekirkjer. Mellom desse byggjemåtane finst det fleire overgangsformer, og likeleis finst det mange overgangsformer mot stavkirkjene slik vi kjenner dem. Det er derfor ikkje lett å definere klare skilje.

I stavbygg står stavane eller stolpane på fundamentsteinar eller på sviller. Dei tidlegaste kirkjene i Noreg var stolpebygg, men denne byggjemåten vart gradvis avløyst av stavbygg. Begge byggjemåtane kan ha vore i bruk samtidig i ein overgangsperiode.

Av dei tre nemnte byggjemåtane var dei to første utsette for tidlege roteskadar på grunn av dei jordgravne konstruksjonselementa sine. Slike byggverk kunne neppe overleva i særleg meir enn 75–150 år. Lang varigheit fekk berre trekonstruksjonar utan direkte kontakt med jord, slik som stavbygg, bindingsverk eller lafteverk på fundament av sviller eller stein. ^[7]

[endre] Palisadeverk

Den eldste teknikken blir gjerne kalla palisadeverk og var ein sjølvberande veggkonstruksjon med tettstilte jordgravne stolpar eller plankar som omslutta eit rom og samtidig bar taket. Seinare vart det bruka kløyvde stokkar (stavplankar) som gav veggene plan innside, og kantane kunne bli avretta eller utstyrte med not og fjær. Palisadekirkjer er ikkje sikkert påvist i Noreg.

For å hindre tidleg rote vart stolpane eller plankane tjørebredde, og dei nedre endane vart forkola gjennom brenning. Palisaderekkene vart gjerne sette i grøfter fylte med stein. Lenge trudde ein at denne teknikken forsvann føre førre tusenårsskiftet, men nyare forsking viser at han var i bruk like opp mot 1100-talet.

Det einaste byggverket i denne teknikken som har overlevd inn i vår tid, er ein vegg i midtseksjonen av Greensted Church, som står i Greensted i England. Dette førte til at denne kirkja i lang tid vart rekna som den suverent eldste trekonstruksjonen i Europa. Ei vanleg datering av kirkja var kring år 845. Men no har moderne dendrokronologisk datering konstatert at denne dateringa ikkje stemte. I dag blir kirkja datert til perioden like etter år 1053 (+10/−55 år).^[8]

[endre] Stolpeteknikken

Ved å løfte stavplankane opp frå bakken og sette dem på sviller innspent mellom kraftigare hjørne- eller mellomstolpar, vart faren for roteskadar mindre. Ein kunne da bruke spinklare materialar i dei utfyllande delene av konstruksjonen. Jordgravne stolpar av grovt rundtømmer kunne stå relativt lenge føre dei rotna. Dei kan ha vore svidde i nedre ende for å unngå for tidleg opprotning.

Hol etter stolpar, ofte med restar av dei tidlegare stolpane, er funne under eller nærme fleire stavkirkjer og på stader der segner fortel at det skal ha stått kirkjer. Det er påvist restar etter kring 25 stolpebygg i Noreg, og indirekte spor av 7–8 til.

Mange av dei tidlegaste kirkjene i Noreg var bygde med denne teknikken, men ingen slike byggverk har overlevd inn i vår tid. Det er imidlertid et ope spørsmål om avgrensa levetid var årsaka til at de vart erstatta av verkelege stavkirkjer med sviller, eller om det var andre grunnar. Nokre av dei eldre materialane ein finn i enkelte stavkirkjer trur vi kan stamme frå slike tidlege stolpekirkjer, for eksempel i Urnes stavkirkje i Luster.

[endre] Stavverk

Av byggverk frå mellomalderen med ståande virke i berande konstruksjonar er det berre kirkjene i den sist utvikla byggjemåten, stavverket, som har overlevd inn i vår tid.^[9] Men teknikken vart ikkje ferdig utvikla føre på 1100-talet. Ved å løfte heile konstruksjonen opp på steinfundament og sette stavane på sviller vart levetida til byggverket gjort vesentleg lengre.

[endre] Inndeling av stavkirkjer

Denne artikkelen er ikkje ferdig omsett enno.

Det er vanlig å inndele stavkirkene i to grupper. Type A er enskipet og har staver bare i ytterveggene; hjørnestaver og i noen tilfeller mellomstaver. Type B har en mer komplisert struktur med indre stolpereisning omkring et hevet midtrom, omgitt av en omgang under et lavere tak. Midtrommets staver står på en ramme av grunnstokker. Nedre del av stavene er frittstående, mens øvre del over omgangens tak inngår i midtrommets vegger.

Kirker av type B med hevet midtrom underdeles vanligvis i to grupper. I kirkene av Kaupangergruppen danner rekken av staver på midtrommets langsider en arkaderekke. De har også en del detaljer som imiterer steinarkitektur, blant annet kapiteler på stavene, og gir inntrykk av å være inspirert av steinkirker av basilikatypen.

Kirkene i Borgundgruppen har avstivninger i form av andreaskors mellom stavene, som er forbundet med tenger eller sammennaglede, dobbelte bjelker. Konstruksjonen gir et utseende som minner om triforiet i en steinbasilika. Den gjorde også midtrommets vegger så godt avstivet at det var mulig å sløyfe (utveksle) nedre del av flere staver. I noen kirker er denne muligheten utnyttet så langt at midtrommets vegger og tak bæres bare av de fire hjørnestavene. (Se bildet fra interiøret i Lomen stavkirke).

[endre] Einskipa kirkjer (type A)

I bunnen ligger fire grove planker på høykant på et lavt steinfundament. Disse danner den rektangulære svillerammen. Svillene kan være laftet sammen i hjørnene, og da er hjørnestavene forsynt med to kryssende slisser i bunnen, slik at de kan felles ned over knutepunktet. Men oftere er de ført inn i spor i hjørnestavene og festet med trenagler.

På oversiden av svillene er det skåret ut en not som veggplankene (tilene) er satt ned i, og disse er samtidig føyd sammen innbyrdes med not og fjær. Tilene ble presset sammen ved at den siste (midterste] ble laget avsmalnende fra topp til bunn og ble slått ned som en kile. Øverst avsluttes veggen av en horisontal stavlægje – en bjelke med not på undersiden, som holder de øvre endene av tilene på plass. På denne måten danner stavlægjene en ramme i horisontalplanet, tilsvarende svillerammene nede, mens sviller, hjørnestaver og stavlægjer danner vertikale rammer for hver vegg.

På stavlægjene hviler sperrebindene. De takbærende sperrene er kammet ned i stavlægjene. Under disse, og forbundet med dem, står to kryssende undersperrer eller saksesperrer i en litt slakere vinkel. Under knutepunktet for saksesperrene ligger en vannrett hanebjelke som låser hele sperrebindet sammen til et stivt fagverk. Mellom hovedsperrenes nedre ender er det satt inn selvvokste bueknær for sideveis avstiving, naglet til sperrer og stavlægje. Ytterligere stivhet i lengderetningen gir åsene som er nedfelt i sperrene; én mønsås og ett eller flere par sideåser. På disse er bordtaket festet.

Konstruksjonen kombinerer elastisitet og styrke, samtidig som den innkapsler punkter som er utsatt for fuktighet og råte.

En forløper til denne fullt utviklede stavkirketypen hadde jordgravne stolper i stedet for sviller på steinfundament, men slike stolpebygg er for lengst gått tapt. Muligens kan det ha stått en stolpekirke der Urnes Stavkirke står idag. Det er også funnet spor etter stolpebygg i grunnen under noen av steinkirkene.

• Den enkleste stavkirketypen har et rektangulært skip og et smalere kor, tilnærmet kvadratisk. Typen var mest vanlig på begynnelsen av 1100-tallet. Haltdalen stavkirke fra Trøndelag er av denne typen, reist omkring 1170. Noen av disse enkle kirkene ble senere ombygget til langkirker ved å utvide koret til samme bredde som skipet.

• Midtmastkirketypen har midt i kirkeskipet én stav som går opp i takkonstruksjonen, men ikke hevet midtrom som i kirkene av type B. Kirketypen er en variant i Numedal og Hallingdal og dateres til omkring 1200.

• Møretypen er enskipete langkirker med mellomstaver i veggene. I motsetning til stavkirkene ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlægjene. Uvanlig er også avstivningen med skorder – grove utvendige skråstivere mellom stavlægjene og marken. Det er usikkert om skordene i Kvernes stavkirke og Rødven stavkirke er opprinnelige.

Enskipete kirker er Grip, Haltdalen, Undredal, Hedal, Reinli, Eidsborg, Rollag, Uvdal, Nore, Høyjord, Røldal, Garmo, Kvernes og Rødven.

[endre] Stavkirkjer med heva midtrom (type B)

Denne stavkirketypen har frittstående indre staver omkring et hevet midtrom omgitt av omganger på alle fire sider. Denne byggemåten er opphavet til den vanlige betegnelsen i moderne litteratur. ^[10] Betegnelsen «treskipede kirker» ble brukt i eldre litteratur, f.eks. av Dietrichson ^[11], men dette uttrykket kan gi gale assosiasjoner, da det indikerer at stavkirketypen utelukkende hermer etter en basilika i stein med midtskip og sideskip. ^[12] Karakteristisk for stavkirker med hevet midtrom er imidlertid at omgangen går rundt alle fire sider, i motsetning til sideskipene i en basilika. Slike stavkirker får dermed en viss likhet med sentralkirkjer, selv om midtommet alltid er langstrakt.

På steinfundamentet (grunnmuren) er det lagt ut fire grove bjelker (grunnstokker) som er sammenfelt i hjørnene og danner en stiv ramme med form som et #-tegn. Stokkendene stikker 1-2 m utenfor knutepunktene. Ytterst på stokkendene er svillene i ytterveggene nedfelt. På denne måten dannes en dobbeltramme, den ene 1-2 m utenfor den andre.

Midtrommets staver er tappet ned i grunnstokkene og bærer hovedtaket. På svillene er reist lavere tilevegger. Mellom stavrekkene og den ytre tileveggen dannes det på denne måten en omgang rundt hele skipet, og taket faller i to avsatser mot ytterveggene.

Midtrommets staver er låst til hverandre med bueknær og til ytterveggene med korte strebebjelker. Øverst er det satt inn tilevegger mellom stavene. Stavene bærer stavlægjer som danner opplegg for hovedtakets sperrebind.

I kirkene av Borgundtypen er stavene rundt midtrommet avstivet med ett eller to par tenger i høyde med omgangens tak, og med andreaskors i feltene mellom stavene. Med en så godt avstivet konstruksjon var det mulig å sløyfe (utveksle) nedre del av enkelte mellomstaver og la tengene bære øvre del. I noen kirker, særlig i Valdres, ble denne muligheten utnyttet så langt at de fire hjørnestavene alene bærer hele midtrommet.

Kaupangergruppen består av: Kaupanger, Urnes, Hopperstad, og Lom.

Borgundgruppen består av: Borgund, Gol, Hegge, Høre (Hurum), Lomen, Ringebu og Øye.

[endre] Opphavet til stavkirkjene

Det har vært forskjellige teorier om opphavet til stavkirkene. Mange forskere har forfektet enten basilikateorien eller hovteorien. Spørsmålet har neppe funnet sitt endelige svar og vil utvilsomt bli gjenstand for videre forskning. Noe av problematikken er knyttet til hvorvidt stavkirker ble til i et kulturelt vakuum i Norden eller om de ble til i en prosess under kulturell innflytelse utenfra. Det synes imidlertid helt klart at stavkirker er et nordeuropeisk uttrykk som støtter seg på lokale byggeskikker.

[endre] Basilikateorien

Lorentz Dietrichson skrev i 1892 det grunnleggende verket om stavkirkene.

I dette verket hevder han at stavkirken er: En genial oversettelse fra sten til tre av den romanske basilika. Han hevder at stavkirker med hevet midtskip viser en innflytelse fra tidlig kristne og romanske basilikaer. Tradisjonene skal være overført via angelsaksisk og irsk arkitektur, og bare takkonstruksjonene representerer lokale tradisjoner. Spesielt fremheves det basilikale overlyset, arkadene og terningkapitelene.

Det kan se ut som om Basilikateorien først ble lansert av N. Nicolaysen i plansjeverket «Mindesmærker af Middelalderens Kunst i Norge», 1854 ff. Der skriver han: Vore stavkirker er nu de eneste i sit slags, og saavidt sparsomme beretninger og andre omstændigheder lader formode, synes de heller ikke tidligere at have havt noget sidestykke med undtagelse af maaske i Storbritannien og Irland.^[13] Han hevder også at det er rimelig å hevde at rommenes fordeling og det arkitektoniske kan være lån fra bysantinsk arkitektur. Videre fortsetter han: Alt synes at henpege paa, at forbilledet til vore stavkirker ligesom til stenkirkerne og overhovedet til hele den vesteuropæiske arkitektur i middelalderen er udgaaet fra den romerske basilika.^[14]

Denne tanken er ført videre av Anders Bugge og Roar Hauglid. Imidlertid har teorien møtt motstand, spesielt fra arkitekter. Disse mener at innflytelsen fra utenlandsk steinarkitektur for det meste finnes i dekorative detaljer.^[15] Men ingen har helt kunnet avvise denne teorien ut fra det som materialet som finnes bevart. Problemet er de manglende mellomleddene i form av stavkirker som er forvunnet.

Per Jonas Nordhagen avviser ikke basilikateorien. Han mener at det kan være to utviklingslinjer, og at den basilikale kan være en sidegren i en utvikling mot større kirker som er mer teknisk fullkomne. Hovedlinjen i utviklingen som fører til Torpo stavkirke og Borgund stavkirke kaller han den progressive linjen.^[16]

[endre] Hovteorien

Flere har vist til teoriene om hovets påvirkning på stavkirker. Dette var en dominerende oppfatning frem til 1950-årene. Arkeologisk er dette gjentatte ganger avvist, for Islands vedkommende av Åge Roussel.^[17] Olaf Olsens avhandling fra 1966 gikk enda grundigere til verks i å beskrive hov nærmest utelukkende som en funksjon. Hvis det i det hele tatt har vært spesielle hovbygninger, har vi enda ikke påvist dem, mente Olsen.^[18] I senere tid er det påvist stolpehull fra eldre bygninger under flere stående kirker, og det har brakt diskusjonen om kirkenes opprinnelse et langt stykke videre. Slike stolpehull ble første gang funnet ved utgravningen i Urnes kirke.^[19]

Også ut fra et religiøst synspunkt synes det vanskelig å forsvare ideen om at gamle gudehov kunne tas i bruk som kirkebygninger eller tjene som forbilder når nye kirker skulle oppføres. Allerede i Moseloven beskrives dette

3. Mos 26,1 Dere skal ikke lage dere avguder, ikke reise gudebilder eller steinstøtter og ikke sette billedsteiner i deres land og tilbe dem. For jeg er Herren deres Gud. (Moseloven)

Ser en på eksempler på resultater av dette synet på andre religioner så har en

2. Kong 23,14 Josjia knuste steinstøttene og hogg ned Asjera-pælene. Stedet der de hadde stått, fylte han med menneskeben. (Om Kong Josjia)

2. Krøn 14,3 Han fikk bort altrene for fremmede guder og offerhaugene, brøt i stykker steinstøttene og hogg ned Asjera-pælene. (Om Kong Asa i Juda)

En kan lure på hvor mye av dette synet som er er reflektert i kristendommen, slik den kommer til uttrykk i Det Nye Testamente, og hvorvidt de første kristne i Norge levde etter det. Om ikke annet kan en anta at tidlige kristne i Norden ville ha motvilje mot å overta et hedensk hov, i alle fall mens tidligere brukere var aktive.

Manglende historiske referanser til hov som byggverk bidrar til å svekke hovteorien. Under utgravningene ved Mære kirke ble det funnet gullgubber som noen har tolket som indikasjon på at et gudehov har stått på stedet tidligere. Dette er imidlertid avvist av andre som viser til husets profane karakter.^[20]

[endre] Dekor og skurd

Det som er bevart av dekor kan dateres til tidsrommet fra ca. 1070 til begynnelsen av 1300-tallet. Dekoren finnes for det meste på gavler, øverst på stavene, og på portalene. Kirkene er blitt bygget og ombygget i flere hundre år og viser skiftende stilimpulser, byggemoter og endrede behov.

[endre] Bakgrunn

Et spørsmål har vært om stavkirkedekoren har vært et norsk eller internasjonalt fenomen. En del bygningsrester med beslektet dekor er bevart i Danmark, Sverige og på Island, så unikt norsk er den ikke.

Det kan se ut som om studier av runesteiner som er bevart i Danmark og Sverige og deres stilhistorie kan fortelle mer om opprinnelsen til dekoren. En runestein fra Resmo på Öland har tydelige stilmessige likheter med Urnesportalen. Det er også vanlig å vise til Jellingsteinen som en mulig påvirkningskilde eller som et utslag av en mer utbredt dekorform fra perioden. Denne steinen var reist av Harald Blåtann i årene 960–970 og har kristen ikonografi. Den ene siden viser en løve og en slange, den andre en korsfestelsesscene.

Det er en vanlig oppfatning at runesteinene har hatt betydning for utviklingen av urnesstilen^[21]. En annen påvirkningkilde kan være keltisk ornamentikk, slik den blant annet kjennes fra Lindisfarnebibelen, som ble skrevet og illuminert av munker på 600-tallet ^[22]

[endre] Stavkirkjeportalen

Det er bevart portaler eller deler av dem fra ca 140 stavkirker. Det finnes grovt sett tre portaltyper: den enkle profilportalen, søyleportalen og vangeportalen.

[endre] Den enkle profilportalen

Profilportaler er døråpninger som er rammet inn av enkle profiler eller pilastre. Disse portalene er for det meste brukt på kordører. Det er bevart ca 20 slike dører.

[endre] Søyleportalen

Søyleportalen er avledet fra steinarkitektur. Den har hel- eller halvsøyler som bærer en rundbuet arkivolt. Søylene har baser og kapiteler. De er rikt dekorert og ble brukt både på inngangsdører og innvendig i korskiller. En kjenner til ca 40 slike portaler.

[endre] Vangeportalen

Vangeportalen eller praktportalen består av to portalplanker og et overstykke med sammenhengende dekor. Overstykket har to til fem liggende planker som er felt inn i hverandre med not og fjær. Dette bæres av de stående veggplankene som flankerer døråpningen. Det er bevart 75 mer eller mindre komplette vangeportaler. I noen vangeportaler er også også søylenemotivet innarbeidet sammen med flatedekorene, med eller uten arivolt.

[endre] Stilhistorie

Stort sett stammer det bevarte materiale fra Sogn-Hardanger og fra fjellbygdene på Østlandet. Hoveddelen av portalene er romanske og mangler gotiske trekk.

Det er mulig at portalene kan ha vært bemalt, men dette har det vært vanskelig å fastslå med sikkerhet. Malingen på de få som er bemalt idag ser ut til å være nyere.

Det er vanlig å inndele portalene etter stilhistorie, Urnesstil, romanske og sene.

[endre] Urnesstil

Navnet urnesstil ble først brukt av Haakon Shetelig i 1909. Han ga den navn etter formspråket på skurden på Urnesportalen. Karakteristisk for den er bruken av løkkekomposisjoner og det uaksiale og asymmetriske helhetspreget. Andre trekk er et spill mellom en bred og en smal motivlinje, vide og ofte sirkelformede løkker, lange smale motiver, jevn og gradvis smalere linjeføring, og omriss som er bueformet uten linjeknekk.

Urnesportalen er den eneste noenlunde komplette som er bevart. Utenom denne er stilen kjent fra Torpo stavkirke, og den finnes også på noen fragmenter fra den revne stavkirken på Bjølstad i Heidal. ^[23]

[endre] Romanske portalar

De romanske portalene er datert etter midten av 1100-tallet. Motivtypene er: planteranker, drager, løver og groteske masker; motiver som var vanlig i den romanske perioden i Europa.

Det som skiller denne gruppen fra urnesstilen, er at den er symmetrisk oppbygget.

Det er vanlig å dele romanske portaler i tre grupper:

• Sogn-Valdres-Telemark-gruppen. Karakteristisk for denne gruppen er en portal med en ranke på hver side, og to symmetriske drager som er motstilt. Mellom seg har de en midtdrage.

• Trondheimsgruppen, som har hentet impulser fra byggemiljøet rundt Nidarosdomen

• Medaljongportaler, som har figurer i medaljonger.^[24]

[endre] Seine portalar

Noen portaler regnes for sene fordi de har detaljer fra gotikken. Men noe finnes også innen Sogn-Valdres-gruppen. Utover på 1200-tallet kan det se ut som om komposisjonen blir løsere, og en får inviduelle løsninger og uvanlige detaljer og rankeløsninger. ^[25]

[endre] Ikonografi

De fleste portalene har drager og løver. Et av unntakene er de kristne motivene som finnes på vestportalen^[26] fra den revne Hemsedal stavkirke.

Et forskningsmessig problem har vært portalens ikonografi. Når det gjelder Urnesportalen, er ideen om at den skal ha et hedensk innhold avvist.^[27]. Det store dyret er blitt tolket som en løve. Løven kan representere Kristus som kjemper med og vinner over det onde.

Felles trekk ved de fleste portalene er at de er monumentale og at de har kjempende drager. Et spørsmål har vært om dette er en symbolsk avvergende magi mot vondt? Bugge mener at dette kan være en hedensk ikonografi i kristen fortolkning. ^[28] I Sogn-Valdres-portalene finner vi ikke løven. Den er byttet ut med en ranke som også representerer kristendommen. Dette refererer til Joh. 15,5: «Jeg er vintreet, dere er greinene.»

Hohler går imot denne tolkningen.^[29] Hun mener at portalene ikke kan ha et religiøst innhold, men er et bilde på bestillerens eller byggherrens hensikt, et herskermotiv. Det finnes mange portaler i Europa som er rene ornamenter. Hun henviser til Bernhard av Clairvaux, som var imot bruk av dyr i kristen sammenheng.

«Hvilken berettigelse har udyrene i klostergangen den formløse formskatten og den formfulle formløsheten? Hva har bilder der å gjøre av urene aper, ville løver, fantastiske kentaurer og halvmennesker? Hvorfor tjene tigrer, kjempende riddere, jegere som blåser i sine horn? Der ser du under et hode flere kropper, og der ser du på en firfotig kropp en slanges hale, der på en fisk et dyrehode – Overalt finnes en slik rik og fantastisk samling av ulike former at en heller retter sine øyne mot skulpturene enn mot de hellige bøkenes innhold.»^[30]

Hun mener derfor at dyremotiver i romansk kunst ikke har hatt noen særlig religiøs betydning, og portalene kan være rene herskersymboler.

Senere forskning mener at portalene er inspirert av engelsk kunst. Bakgrunnen kan være manuskripter og steinskulptur. ^[31]

En del av disse manuskriptene er dyrebøker med et kristent allegorisk innhold, ofte omtalt som bestiaries. Opphavet til disse er Physiologus, en samling av allegorier om dyr, med kristne tolkninger, som skal ha oppstått i Alexandria i det 2. århundre. Denne grunnteksten var på gresk, og utover i middelalderen ble teksten oversatt til en rekke språk. Disse fortellingene er også bakgrunnen for alle bestiarier som er bevart i forskjellige biblioteker og samlinger. Kildene til Physiologus er indiske, hebraiske og egyptiske dyrefortellinger og forskjellige klassiske tekster skrevet av blant andre Aristoteles og Plinius. Ingen tidlig gresk tekst har overlevd; de eldste bevarte er på latin, men disse skal være svært nær den greske originalen. Etter hvert ble det vanlig å illustrere tekstene, men det er sprang i utviklingen, og en rekke tekster med illustrasjoner er gått tapt.

Lindkvist viser til Physiologus som bakgrunn for dyrefremstillinger i portaler på Gotland. ^[32] Disse steinkirkene ble ofte bygget etter at stavkirkene på de samme stedene var blitt for små. Dessverre er de fleste trekirkene forsvunnet, så det er ikke mulig å studere dekoren. Men det er ikke urimelig å anta at de har hatt samme dekor som norske stavkirker, og at disse motivene så kan ha blitt videreført i steinportalene. Bakgrunn og opprinnelse ville da være tilnærmet den samme.

[endre] Stavkirkjelista

Listen inneholder alle stavbygde kirker i Norge, men også enkelte kirker med bevarte middelalderske stavkonstruksjoner av betydning. Replikerte kirker fra moderne tid er ikke tatt med. Stavkirkene i Norge, eller bygg der middelalderske konstruksjonsdeler fra stavkirker inngår, er automatisk fredet etter lov om kulturminner^[33].

[endre] Stavkirkjer i Norge bygde føre reformasjonen

Deler av dateringen av kirkene nedenfor er basert på opplysninger gitt ved Stavkirke.org^[34]. Dette er for en stor del basert på dateringer av materialer fra kirkene. I noen tilfeller viser skriftlige kilder til kirkene, og disse kan indikere en annen datering. Dette kan komme av reparasjoner av kirkene, gjenbruk av materialer og lignende.

• Borgund stavkirkje, bygget etter 1180
• Eidsborg stavkirkje, bygget 1250–1300 – menighetskirke
• Flesberg stavkirkje, bygget etter 1111 – menighetskirke
• Garmo stavkirkje, bygget 1200-tallet – museumskirke, flyttet og gjenreist på Maihaugen
• Gol stavkirkje, bygget etter 1216 – museumskirke, flyttet og gjenreist 1885 i Oslo
• Grip stavkirkje, bygget på slutten av 1400-tallet
• Haltdalen stavkirkje, bygget 1150–1199 – museumskirke, flyttet fire ganger, nå i Trondheim
• Hedal stavkirkje, bygget etter 1163 – menighetskirke
• Heddal stavkirkje, bygget 1200–1300-tallet – menighetskirke
• Hegge stavkirkje, bygget etter 1216 – menighetskirke
• Hopperstad stavkirkje, bygget omkring 1150
• Høre stavkirkje, bygget etter 1178/1179 – menighetskirke
• Høyjord stavkirkje, bygget på slutten av 1100-tallet
• Kaupanger stavkirkje, bygget etter 1137 – menighetskirke
• Kvernes stavkirkje, bygget 1300–1350
• Lom stavkirkje, bygget etter 1157/1158 – menighetskirke
• Lomen stavkirkje, bygget etter 1192
• Nore stavkirkje, bygget etter 1166–1167
• Reinli stavkirkje, bygget etter 1326 – menighetskirke
• Ringebu stavkirkje, bygget etter 1192/1193 – menighetskirke
• Rollag stavkirkje, materialer datert 1482 men kan være betydelig eldre^[35][36] – menighetskirke

• Rødven stavkirkje, bygd kring 1200
• Røldal stavkirkje, bygd 1200–1250 – meinigheitskirkje
• Torpo stavkirkje, bygd etter 1192
• Undredal stavkirkje, bygd 1150–1199 – meinigheitskirkje
• Urnes stavkirkje^[37], bygd etter 1130
• Uvdal stavkirkje, bygd etter 1168
• Øye stavkirkje, bygd kring 1200^[38] – flytta.

[endre] Kirkjer i Noreg bygde etter reformasjonen med restar av stavkirkjer

• Fåvang kirkje^[39] – 1631
• Koldbrandstad stavkirkje^[40]– 1681
• Vågå kirkje^[41] – 1625–1627

[endre] Stavkirkjer i andre land

• Vang stavkirkje ^[42], bygd kring 1200, flytta og attreist 1844 i det noverande Polen – meinigheitskirkje
• Hedared stavkyrka i Sverige, bygd etter 1501
• Hemse stavkyrka i Sverige, datert til kring 1100 – museumskirkje som no er på lager
• Greensted Church ^[43] i England, bygd etter 1053 – meinigheitskirkje

[endre] Sjå òg

• Bestiary (engelsk)
• Wooden Churches of Southern Little Poland — (not stave churches)
• Wooden Churches of Maramureş — (not stave churches)

[endre] Arkeologiske stader og rivne stavkirkjer

Mange stavkirkjer er no tapte, men lever vidare i segner. Lista er svært omfattande og er flytta ut til ein eigen artikkel.

Sjå Liste over rivne stolpekirkjer, stavkirkjer og tilhørande utgravingar.

[endre] Referansar

[endre] Litteratur

• Ahrens, Claus: «Om stavkirkeproblemet», i Fortidsminnforeningens årbok 1994, s. 37-49.
• Ahrens, Claus: Die frühen Holzkirchen Europas. Stuttgart, 2001. ISBN 3-8062-1397-6
• Anker, Leif: «Middelalder i tre, Stavkirker» i Kirker i Norge, b. 4, Oslo 2005. ISBN 82-91399-16-6
• Anker, Peter: Stavkirkene : deres egenart og historie. Oslo, 1997. ISBN 82-02-15978-4
• Bugge, Gunnar: Stavkirkene i Norge. Oslo, 1981. ISBN 82-09-01890-6
• Bugge, Gunnar og Mezzanotte, Bernardino: Stavkirker. Oslo, 1993. ISBN 82-504-2072-1
• Christie, Håkon: Middelalderen bygger i tre. Oslo, 1974. ISBN 82-00-01395-2
• Christie, Håkon: «Stavkirkene — arkitektur», i Norges kunsthistorie, b. 1, Oslo 1981, s. 139–250. ISBN 82-05-12265-2
• Christie, Håkon: «Stavkirkeforskningen», i Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring, Årbok 1981, vol. 135, s. 58-68.
• Christie, Håkon: «Urnes stavkirkes forløper belyst ved utgravninger under kirken», i Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring, Årbok 1958, vol. 113, s. 49-74.
• Dietrichson, L.: De norske Stavkirker. Kristiania, 1892.
• Distler, F.:Stavkirkenes bildespråk. Århus, 1997. ISBN 82-90059-90-6
• Ekhoff, Emil: Svenska Stavkyrkor. Stockholm, 1914-1916.
• Fuglesang, Signe Horn: «Vikingtidens kunst», i Norges kunsthistorie, b. 1, Oslo 1981, s.36-138. ISBN 82-05-12265-2
• Hauglid, Roar: Norske Stavkirker, dekor og utstyr. Oslo, 1973.
• Hauglid, Roar: Norske Stavkirker, bygningshistorisk bakgrunn og utvikling. Oslo, 1976. ISBN 82-09-01351-3
• Hohler, Erla Bergendahl: «Stavkirkene : den dekorative skurd», i Norges kunsthistorie, b. 1, Oslo 1981, s. 252-355. ISBN 82-05-12265-2
• Hohler, Erla Bergendahl: Norwegian Stave Church Sculpture, volume 1-2, Oslo 1999. ISBN 82-00-12748-6
• Nordhagen, Per Jonas: «Stavkyrkjene», i Norsk arkitekturhistorie, s.89-119. Gjøvik, 2003. ISBN 82-521-5748-3
• Lindkvist, Evert: «Af jorden allhanda djur», i Rökringar, Visby 1998, s. 105–115. ISBN 91-630-6401-4
• Olsen, Olaf: Hørg, hov og kirke. København, 1966
• Paulsson, Gregor: Konstens Världshistoria, Medeltiden, Lund 1969. ISBN 91-27-01662-5
• Roussel, Aage: Islands gudehove. Stenberger, 1943.
• Storsletten, Ola: En arv i tre : de norske stavkirkene. Oslo, 1993. ISBN 82-03-22006-1

[endre] Lenkjer

Mal:Commonscat

• Stavkirken – Middelalderens trekirker i Norge
• Norske stavkirker
• Stavkirkeside med tegning
• Lom Stavkirke pdf
• Om Stavkirker
• Miljøstatus i Norge
• Stavkirkeprogrammet hos Riksantikvaren
• Stavkirker og autensitet pdf
• Stavkonstruksjoner
• More Reliable Dates for the Ages of Valdres Medieval Churches i Valdres Samband (engelsk)
• Stavkirkepreknen
• Dei norske stavkyrkjene – ei innføring
• Lindisfarnebibelen
• Bestiary
• Bilder fra Gol stavkirke
• Uvdal stavkirke på Youtube
• Bilder fra Reinli stavkirke
• Kategorien stavkirke på Flickr

Denne artikkelen er heilt eller delvis basert på artikkelen «Stavkirke» frå Bokmålswikipediaen og kan kopierast, distribuerast og/eller endrast slik det er sett opp i GNU fri dokumentasjonslisens.