Folke-eventyr frå Nordmør - Smørball
Frå Safon.org
Innhaldsliste |
[endre] Smørball.
(Frå Surnadal, Nordmør. Fortalt 10. juli 1915.)
Det var ein gong ei kjerring som ikkje hadde noko barn. So ynskte ho det at ho skulde ha havt seg ein liten gut.
Ein dag laga ho til ein smørrull og sette i koveglaset. Og da ho skulde sjå til, — so hadde det vorte ein liten gut tå rullen. Han kalla ho Smørball.
Denna kjerringa hadde ei lita bikkje som heitte Gulltann. So var det ein dag ho gøydde so gale ho Gulltann.
So sa ho det ho mor hans:
«Du må sjå ut du, Smørball, kva ho Gulltann gøyr på.»
So kjem han inn att, guten, springande, og so sa han det at:
- «Det kjem ein mann
- med stav i hand
- og hatt på hauvva
- og sekk på ryggja.»
Han var no reint fortulla, guten. Og so sa ho det, mor hans:
«Du må berre gøyma deg uppå omnen du, so får eg gøyma meg burti brika.»
Så kom han, jutulen. Med det same han kom inn for døra, so helsa han med grovt mål:
«God da-a-ag!»
Og da nådde nasen ned på golvet.
«Singu, kjære mitt!» sa han Smørball med grant mål. Han var ikkje god til å tegja han.
«Kom hit so skal du få eit fint sylvbelte med meg!» sa jutulen.
«Kom hit med det, du!» sa han Smørball med det fine målet sitt.
«Nei, eg er so styrd i ryggen at eg er ikkje god til å bøygja meg ned i sekken etter det,» segjer jutulen.
Og so var han ikkje god til å halda seg, han Smørball. Han glytte frampå omnskanten og so stupte han ned i sekken.
So tok jutulen og knytte for bandet og kasta sekken på ryggen.
Da han hadde gått ei stund, so måtte han tå vegen, og so sette han ned sekken.
Da ropte han Smørball inni sekken:
«Du må gå ei halv-mil langt ifrå, so ikkje kyrkjefolket kjenner vista.»
Så gjekk han, jutulen. Og medan passa han snittet sitt, han Smørball, og skar hol på sekken og smaug utor. So pakka han mykje småstein i han og sette ei pipe som kunde tala, i det holet. Og so sprang han heim.
Da jutulen kom att og lyfte på seg sekken, so sa han det med det same:
«Han er tung, han Smørball, i dag.»
«Noko so,» sa ho, pipa.
So gjekk han eit stykke att. So sa han:
«Han er tung, han Smørball, i dag.»
«Noko so,» sa pipa.
So gjekk han enno eit stykke. So sa han:
«Han er tung, han Smørball, i dag.»
«Noko so,» let pipa.
So kom han heim med sekken. Da han skulde ta or han Smørball, fekk han sjå det var berre stein, og da vart han so overlag galen.
So la han beinast i veg att. Og da trefte han Smørball utanfor veggen, medan han heldt på og leika seg. So greip jutulen han og hadde han ned i sekken og bar han heim att.
Um sundagsmorgonen vilde han åt kyrkja, jutulen.
So sa han det åt dotter si at ho skulde koka han sodd til han kom att, — tå han Smørball.
Ja so reiste han no, jutulen. Og so skulde ho no til med detta der. Ho fann i øks og hadde han Smørball attåt hoggstabben og skulde til å hogga av han hovudet.
«Eg kann no ikkje heller detta der, eg,» sa ho.
«Legg hovudet ditt nedpå stabben, so skal eg læra deg, eg,» sa han Smørball.
Og so hogg han hovudet av ho.
So la han ho burti senga og sette fint på ho att hovudet, liksom ho skulde liggja der berre og sova.
Og so var han Smørball i veg og fann seg i ein kvernestein og la seg uppå ljoren, so han fekk glytta ned.
So kom han att, jutulen. Da han kom innfor døra, sa han:
«Det er vel godt sodd tå han Smørball i dag?»
«Det er godt sodd tå di eiga dotter i dag,» sa han Smørball uppi ljoren.
So skulde han sjå burti senga, og der låg dotter hans.
Da gjekk han burt-åt senga og skulde vekkja på ho. Og so ropa han på ho. Men han fekk ho ikkje til å svara seg. Da gav han ho ein øyrefik — so hovudet rulla burtover golvet.
Og so vart han no so forkomen, når han tykte han hadde slege tå ho hovudet.
So skulde han sjå uppi ljoren kva som pista der.
Og med det same han såg upp, so slepte han Smørball kvernesteinen ned i hovudet på han, — og slo han ihel.
So sprang han heim att, han Smørball.
[endre] Ordforklaringar
- uppå omnen, Det var i ei røykstove med ein stor mura steinomn inni. Uppå denne steinomnen var det flatvore og godt rom til å gøyma seg.
- brika, I den eine kråa i stova var det uppsett ei brik (låg fjølvegg). Her fekk dei rom til ved og rusk som vart sopa upp tå golvet.
- kjære, Skal vera fjere ; kjem av det gamalnorske fjör, liv; fjeret mitt (færøysk fjör mitt) er nytta i norske og færøyske eventyr som trollmål i tiltale, og tyder då «min kjære» el. dilikt.
- vista, lugta
[endre] Anmerkninger
E. L. 1, 21. Se N. E. nr. 327 **. Eventyret findes hos os i ca. tyve optegnelser. Den lille, tykke hovedperson har som andre kjære barn, mange navn: Smørbukk, Knut Knøle, Knut Knob i Hardanger, Feitstabbe på østlandet, eller Smørball som her. Skjønt også dette eventyr her er blit noget forkortet, så er dog de væsentlige træk med; jutulen har dog temmelig sikkert gåt tre gange efter Smørball.
Det eiendommelige drag at gutten blir til av en ball smør, kommer vel ind bare derfor at navnet skal ha en forklaring; for ellers hører et slikt træk kun hjemme i eventyr hvor der er noget overnaturlig ved hovedpersonen. Således er det almindelig i eventyret om den sterke gutten at han kommer til verden på en slik merkelig måte. Videre er det eget at det er en jutul som henter gutten, det findes også i andre versioner oppe fra Nordmøre; men ellers er det vanlig en trollkjærring. Eventyr om barn som fanges av troll, men redder sig, er almindelige ellers også; men i den form det har i Smørball, ser det ut som vi har en nordisk type for os. Samme historien har vi fra Island og Færøerne, Danmark og Sverige, og fra svensk Finland. Men også fra Skotland har man en opskrift, og da den ikke er trykt før, skal den gjengis her. Den findes i Campbells samlinger i Edinburgh.
[endre] Historien om lille Bloinigean
Det var engang en kone, og hun hadde en liten søn som het Bloinigean, og de hadde bygget et litet hus for sig selv. Men de hadde ikke bodd der længe, så døde moren, og Bloinigean måtte bo der ganske alene. En dag gik han ut, kikket op og kikket ned, til den ene kanten og til den andre kanten, og så så han en fæl gammel heks med en lang tand i munden, som hun kunde klø sig på brystet med. Bloinigean gik ind, men heksen kom efter og ropte: «Er du hjemme, lille Bloinigean?»; men han sa ikke et ord. «Er du inde, Bloinigean, skal du få ost og brød.» Ned kom Bloinigean; men da tok heksen og puttet ham i den store posen sin, og gik avsted med ham. På veien kom hun gjennem en skog, og der så hun en tue med bær, og så la hun fra sig posen og begyndte at spise. Imens krøp Bloinigean ut av posen, la sten isteden og gik selv hjem. Da heksen var færdig, tok hun posen på ryggen igjen, og da hun merket hvor tunge stenene var, sa hun: «Ja men er du tung, lille Bloinigean.» Så kom hun hjem til datter sin, og hun hadde lagt godt på varmen, og der stod en stor kjele med vand og fosskokte. «Det er godt du har lagt på varmen,» sa heksen, «for nu har jeg Bloinigean med mig, og han er rigtig god og fet.» Så tok hun låket av kjelen og alle stenene hun hadde i posen, ramlet ut i kjelen og slog ut bunden på den, så både heksen og datteren brændte benene sine stygt. «Det skal du ha igjen Bloinigean,» sa heksen.
Nu måtte hun først være hjemme nogen dager til benet hendes blev bra igjen, men så gik hun ivei for at få tak i Bloinigean. Han stod ute da hun kom, og han kikket op og han kikket ned, til den ene kanten og til den andre kanten, og så så han hende komme. Da løp han ind på loftet og gjemte sig. Heksen kom ind og blåste i varmen på peisen. så gnistene føk over hele stuen. «Sæt ikke fyr på stuen min, din stygge heks du er,» skrek Bloinigean. «Nei, er du der, vesle Bloinigean?» sa heksen «Er så,» sa Bloinigean. «Kom hit til mig da,» sa heksen. «Å nei,» sa Bloinigean. «Bare kom du,» sa heksen, «jeg er så glad i slike smågutter som dig.» «Bare du ikke sier slikt for at narre mig,» sa Bloinigean. «Nei, nei da,» sa heksen, «jeg har nok set pene, små gutter før, men aldrig har jeg set nogen som jeg har likt så godt som dig.» Da gik Bloinigean ned; men så puttet hun ham i sækken sin, gik like hjem og la ham i vandkjelen, som stod over varmen . Hun la låket godt over, og sa til datteren sin at nu måtte hun passe rigtig godt på kjelen, mens hun var ute i skogen efter ved.
Om en stund begyndte Bloinigean at snakke nede fra kjelen: «Her er godt at være i det gode varme vandet.» En stund efter sa han igjen: «Det er så varmt og godt at sitte her i det varme vandet.» «Du vilde vel ikke la mig få lov at prøve litt,» sa heksedatteren. «Ånei,» sa Bloinigean, «jeg ønsker ikke noget bedre end at få sitte her i fred.» tilslut tok datteren låket av kjelen selv og sa: «Kom ut med dig, og la mig få prøve også.» Tilslut skulde hun få lov, men det måtte bare være for en liten stund, sa Bloinigean, og så krøp heksedatteren ned i kjelen. «Bøi dig godt sammen,» sa Bloinigean, «så skal jeg lægge låket over; for du kjender ikke hvor godt det er, før du kommer rigtig godt nedi.» Så gjorde datteren det, og Bloinigean la låket fast og godt på, og la dygtig med ved under så vandet fosskokte, og alt hvad datteren gråt og bar sig, ut slap hun ikke. Da det endelig blev stilt i kjelen, tittet Bloinigean ut gjennem et hul i døren, og der så han heksen komme. Han sprang bort og gjemte sig bak en stor, gammel håndkvern.
Ind kom heksen med en stor bør med ved på ryggen. Hun la på varmen, så det brændte rigtig friskt; for hun kunde jo ikke vite hvad der var i kjelen. Da hun syntes det hadde kokt længe nok, løftet hun kjelen av varmen og ropte på datteren at hun skulde komme og spise. Hun ropte og ropte, men ingen svarte, og så tok hun tilslut låket av kjelen, og der lå datteren fuldt færdigkokt. Først blev hun jo bedrøvet, men så blev hun sint på Bloinigean tilgagns, og hun lovte på at fik hun nogengang tak på ham igjen, så skulde han ikke slippe unna mere. Bloinigean lå bak kvernen hele tiden og hørte på hende, og han fik lurt sig til at ta en stor klubbe, som lå like ved. Heksen skulde ha sig litt kveldsmat likevel, og skulde ta litt av noget sur melk som var i en bøtte, som stod like ved kvernen. Mens hun stod og bøide sig ned for at helde i surmelken, lurte Bloinigean sig frem og slog hende med klubben i hodet, så hun blev liggende der ganske stendød. Men Bloinigean gik hjem, og engang jeg var hos ham, fik jeg bare en klat smør som hadde lagt på glørne, med en liten dråpe melk til.
- Bloinigean, av et ord, bloinneag, som betyr fett.
