Buddhisme

Frå Safon.org

Buddhismen er ein religion eller filosofi basert på læra til Siddhārtha Gautama (sanskrit; på pāḷi: Siddhāttha Gōtama; oftast kalla Buddha), som levde kring år 500 fvt. og verka i Nord-India. Religionen spreidde seg til resten av Sør-, Sentral-, Søraust og Aust-Asia, der han tok opp i seg innfødde tradisjonar. I moderne tid har også mange menneske frå vestlege land vorte interesserte i buddhismen. Med sine kring 379 millionar tilhengarar er buddhismen den fjerde største religionen i verda og blir rekna som ein av dei store verdsreligionane.

Læra tek utgangspunkt i livet vi lever på jorda (saṁsāra) som ein pinefull sirkel det er om å gjera å lausrive seg frå (nirvāṇa). Dette kan ein oppnå ved å gjera gode gjerningar og ved å oppnå klår tenking. Om ein klarar å opne augo for korleis livet på jorda er eit band som gjev mest smerte, vil ein kunne lausrive seg og oppnå ro, oppvakning og samtidig utsløkking. Den buddhistiske læra legg vekt på dei grunnleggande reglane om å vise måtehald og unngå å skapa smerte.

Buddhismen har gjennom århundra utvikla seg til eit mangfald av retningar eller skular. Nokre oppfattar han hovudsakleg som ein filosofi eller som eit verdsleg livssyn. Andre tillegg buddhismen ei klart religiøs tyding. Mange stader har han teke opp i seg lokale skikkar og folketru, uten at han av den grunn har mista eller fjerna seg frå det som er kjerna og essensen i læra (buddhadharma). Buddhismen forheld seg vanlegvis ikkje til overnaturlege skapningar (som Gud eller gudar) og omfattar i utgangspunktet ikkje ei metafysisk verkelegheit, men i nokre greiner av buddhismen blir gudeaktige vesen bruka som symbol.

Innhaldsliste 1 Kva er ein buddha? 2 Verdsbilde 3 Tekster 4 Sentrale læresetningar 4.1 Dei fire edle sanningane 4.2 Den åttedelte vegen 4.3 De fem retningslinjer for etisk livsførsel 4.4 Middelveien 4.5 Tilflukt i De tre juveler 5 De tre hovedretningene i buddhismen 5.1 Theravada 5.2 Mahāyāna 5.3 Vadjrayāna 6 Sangha - samfunnet av buddhistiske munker og nonner 6.1 Kvinners rolle i sangha 7 Sjå òg 8 Lenkjer

[endre] Kva er ein buddha?

Buddha er eit ord som har opphav i gamle indiske språk som pāḷi og sanskrit og som tyder 'ein som har vakna'. Det stammar frå verbet budh, som tyder 'å vakne' eller 'å bli opplyst' og 'å fatte'.

Ordet «buddha» refererer altså ikkje berre til den historiske buddha, Siddhārtha Gautama, som levde for kring 2 500 år sidan, men blir bruka om kvar den som har nådd sann innsikt om livet og verda og dermed kan oppnå frigjering fra samsara og nå nirvana. I denne tydinga har det altså levd mange buddhaer, og det vil komma mange flere.

Siddhārtha Gautama påberopte seg ikkje guddommeleg status og hevda heller ikkje at han var inspirert av nokon gud (eller av gudar). Ein buddha er ein som har vakna og erkjent den sanne naturen til eksistensen og verkelegheita og dermed vorte fri frå grepet som sinnsgiftene har hatt på sinnet og livsførsel. Buddhaer blir ikkje sett på som allmektige, slik som Gud gjer det i jødedom, kristendom eller islam. I buddhismen kan alle menneske frigjera seg frå liding slik Gautama gjorde, uansett alder, kjønn eller kaste og bli ein buddha.

Prinsippa attom det som gjer at ein person kan oppnå opplysthet blir kalla dharma eller buddhadharma, som (i denne samanhengen) tyder 'lov', 'doktrine' og 'sanning'.

[endre] Verdsbilde

Etter buddhistisk tankegang er alle fysiske og mentale fenomen i konstant endring. Fysiske og mentale fenomen oppstår på grunn av samansette årsakssamanhengar; dei har ein betinga eksistens for kortare eller lengre tid føre dei blir endra, for til slutt å forsvinne att. Heile denne vegen er kvart einaste fysisk eller mentalt fenomen sjølv årsak og vilkår for andre vilkårsstyrte fenomen i den truleg grenselause «veven» av årsak og verknad som blir kalla kosmos. Denne lovmessigheita gjeld alle vilkårsstyrte fysiske og mentale fenomen, men ikke nirvāṇa (pāḷi nibbāṇa), som blir forstått som vilkårslaus og uendrande.

Fordi alt er verknader av føregåande og samankommande årsaker og føresetnader, har kosmos/verdsaltet — med sine årsaker og føresetnader for eksistensen av fysiske og mentale, levande og livlause fenomen — heller ikkje noko startpunkt. Alle levande vesen har levd eit uendeleg tal tidlegare liv; ikkje ved at «ei sjel» går frå liv til liv, men ved at det medvitne ved ein, det vil seie sinnet, søkjer reinkarnasjon i omstende som svarar til den karmaen som pregar eller fargar det. Karma (pāḷi]] kamma) tyder ‘handling’ og blir gjerne omtala som lova om årsak og verknad. Svært enkelt sagt kan vi seie at gode handlingar fører til gode opplevingar medan dårlege handlingar fører til dårlege opplevingar. I buddhismen er det ikkje nokon Gud som deler ut løn og straff; karma er ei heilt upersonleg kraft. Levande vesen formar sjølv sine liv gjennom sine eigne tankar og handlingar og gjennom dei vanemessige tanke- og handlingsmønstra som har danna seg før og som dannar seg no og seinare. Å skada andre levande vesen inneber at ein held ved like slike negative tendensar blant oss levande, noko som ufråvikeleg vil føre til framtidig liding, anten for ein sjølv i dette livet eller for det same medvitet i seinare liv. Dei eksistensielle lidingane i verda skyldest mangelen på innsikt i og omsyn til dette årsakstilhøvet. Denne syklusen av stadige atterfødslar og liding på grunn av uvit blir kalla saṁsāra.

Eit levande vesen kan atterfødast i ulike typar eksistensplan avhengig av karmaen sin. Det finst mindre gunstige eksistensplan prega av intens liding, eller ein kan bli attfødd i dyreriket. Det finst òg høgare eksistensplan, som er prega av intens lykkekjensle. Men ingen av disse eksistensplana er evige, og ein lyt gå gjennom forgjengelegheit og nye atterfødslar. Det finst altså ikkje evig fortapelse eller evig frelse i saṁsāra. I buddhismen blir det rekna som spesielt gunstig å bli atterfødd som menneske, ettersom balansen mellom liding og lystkjensle i menneskelivet gjer det muleg å komma til erkjennelse om den større samanhengen vi står i, å frigjera seg frå saṁsāra og å oppnå nirvāṇa.

Buddhismen oppfordrar til eit langsiktig perspektiv og til empati med alle levande vesen. Han legg stor vekt pådet ersonlege ansvaret og dei uavgrensa mulegheitene til enkeltindividet.

[endre] Tekster

Etter at Buddha dødde oppstod behovet for å samle dei munnlege tradisjonane kring framstillinga av læra til Buddha og den praksisen munkane skulle følgje. Etter den tradisjonelle framstillinga begynte denne prosessen allereie under det første såkalla rådsmøtet i Radjagrha. Tekstane vart skrivne på språket pāḷi, eit klassisk indisk språk nærskyldt med sanskrit. Tipitaka («dei tre korgene»; sanskrit: Tripitaka) er namnet på dei eldste tekstane i buddhismen. Tekstane er mange og lange; nokre utgåver er på over 20 000 sider. Som namnet viser, så inneheld dei tre deler:

• Vinaya pitaka: Disiplinære skrifter (klosterreglar)
  • Suttavibhanga (227 allmenne klosterreglar for munkar, etterfølgt av reglane for nonner)
  • Khandhaka (detaljerte reglar). Desse att er delte i to undergrupper:
    • Mahavagga (den store delen)
    • Culavagga (den litle delen)
  • Parivara (seinare tillegg)

• Sutta pitaka: Skrifter om Buddhas ord og gjerningar i 5 deler:
  • Digha Nikaya (34 lange sutraer)
  • Majjhima Nikaya (152 mellomlange sutraer)
  • Samyutta Nikaya (ca 2880 kortare sutraer inndelte i 52 grupper)
  • Anguttara Nikaya (ca 2200 korte sutraer)
  • Khuddaka Nikaya (15 småskrifter, blant anna Dhammapada, Djātaka-forteljingane (547 forteljingar om Buddhas tidlegare liv) og Buddhavamsa (biografiske forteljingar om Gautama Buddha og dei 24 buddhaene føre honom))

• Abhidhamma pitaka: Læresetningar og filosofiske skrifter
  • Diverse dharma-analysar og filosofiske tolkingar

Tekstane er eit resultat av langvarige bearbeidingar og redigeringsarbeid. «Samtaleskriftene» mellom Buddha og disiplane blir ofte rekna for å høre til det eldste sjiktet av tekstar, medan «Læresetningane» (doktrinane) hører til yngre sjikt; men Buddha sjølv kan òg ha forma talane sine i listeform for å gjera det lettare for disiplane sine å hugse dem og attergje dem for vidare undervising. Tradisjonell memorering og resitasjon av tekstane er framleis viktig i buddhismen i dag. Tekstane er vorte utforma for å hørast, og det er derfor dei er så sterkt prega av oppattakingar og standardiserte uttrykksformer. Opprinneleg vart tekstane skrivne på palmeblad, og slike er framleis i bruk mange stader.

Det finst òg mange andre buddhistiske skrifter på ymse språk. Eit par viktige skrifter er «Kong Milindas spørsmål» (frå det 1. hundreåret evt.) og det dogmatiske arbeidet «Vegen til reinheit» av Buddhagosa (400-talet). I Mahayanabuddhismen er det dessutan mange autoritative tekstar, særleg i kinesisk og japansk tradisjon, for eksempel Hjarte-sutraen (sanskrit: Prajnaparamita sutra), Diamant-sutraen, Lotus-sutraen, Lankavatara sutra, Avatamsaka sutra, Lam Rim og Sukhavativyuha.

[endre] Sentrale læresetningar

[endre] Dei fire edle sanningane

Gautamas lære fortalte at misnøya mange har med livet kjem av eigetrang, tilknytingar og aversjonar, og at denne tilstanden kan heilast med å følgje Den åttedelte vegen. Denne læra blir kalla «Dei fire edle sanningane»:

1. Dukkha: Alt verdsleg liv er utilfredsstillande, splitta og inneber liding.
2. Samudaya: Det finst årsak til liding: innbilling og fordommar, griskheit, hat, arroganse og misunnelse (sinnsgiftene).
3. Nirodha: Det finst ein ende på liding: nirvāṇa.
4. Magga: Det finst ein veg som leier ut av lidinga, Den åttedelte vegen.

Dei fire edle sanningane er strukturerte på same måten som ein medisinsk diagnose: symptom, årsak, prognose og kur.

[endre] Den åttedelte vegen

For fullt ut å forstå dei edle sanningane og sanningsteste dem, tilrådde Gautama Buddha å følgje ein viss livsstil eller sti. Denne inneheld:

Denne artikkelen er ikkje ferdig omsett enno.

1. Riktig forståelse eller perspektiv: at man forstår de fire edle sannheter.
2. Riktig tankemåte: at man beslutter seg for å gi avkall på fiendtlighet for å fremskape harmløshet.
3. Riktig tale: å snakke til andre på en vennlig og sannferdig måte. Det betyr at man avstår fra løgn, snakk som setter to mennesker eller grupper opp mot hverandre, fornærmende tale og tomprat.
4. Riktig oppførsel: å følge de fem retningslinjene for etisk livsførsel.
5. Riktig levebrød: å leve av et harmløst yrke. Man bør for eksempel ikke være svindler, innbruddstyv eller våpenselger.
6. Riktig bestrebelse: evnen til å være entusiastisk og utrettelig i sin bestrebelse på å nå de andre syv målene.
7. Riktig sindighet: evnen til å være nøytralt oppmerksom på sine egne tanker og handlinger her og nå.
8. Riktig konsentrasjon: evnen til å konsentrere seg om en enkelt ting over lengre tid.

Den åttedelte veien blir i noen tilfeller referert til i pali-kanonen som en slags progressiv serie av nivåer som utøveren går igjennom: kulmineringen av det ene leder til begynnelsen av det andre, men det er mest vanlig å betrakte stegene på 'stien' som om de må utvikles samtidig. Den åttedelte veien består essensielt av meditasjon, å følge De fem retningslinjer for etisk livsførsel (se nedenfor) og å kultivere de positive sidene av disse. Stien kan også betraktes som en måte å utvikle Sila, som betyr mental og moralsk disiplin.

[endre] De fem retningslinjer for etisk livsførsel

Buddhister påtar seg å følge disse fem grunntankene for etisk livsførsel:

1. Jeg avstår fra å skade levende skapninger (drap, vold).
2. Jeg avstår fra å ta ting som ikke har blitt gitt meg (tyveri).
3. Jeg avstår fra seksuelle utskeielser, eksempelvis seksuelt misbruk.
4. Jeg avstår fra ukorrekt bruk av tale (lyve, frastøtende språk, baktaling, tomt prat).
5. Jeg avstår fra rusmidler som forkludrer sinnet og resulterer i likegyldighet.

Disse levereglene skal ikke forstås som en plikt som man påtvinges av andre, men som et løfte man gir seg selv, i kjærlighet til andre. De er altså ikke plikt-etiske bud, men sinnelags- og konsekvens-etiske retningslinjer.

[endre] Middelveien

Legenden forteller at Buddha vokste opp i overflod og luksus og at han senere forsøkte flere asketiske disipliner der han sultet og utsatte seg selv for ekstremt smertefulle opplevelser. Ingen av disse metodene ga ham svarene han lette etter, og det var først etter at han hadde tatt til seg mat og sluttet å plage seg selv at han oppnådde opplysning. Han karakteriserte derfor den åttedelte veien som middelveien, et levesett der man finner en balanse mellom den ekstreme askesen og den ekstreme hedonismen.

I buddhismen er det ikke noe galt med sanselige gleder i seg selv. Hovedproblemet er at de ofte følges av avhengighet. Problemet med å gjøre seg avhengig av ytre omstendigheter for å være lykkelig, er at man gjerne blir aggressiv når man ikke lenger kan få de objektene man er blitt avhengig av. I buddhismen spiller det ingen rolle hvilket objekt man føler avhengighet til: det er den grunnleggende misforståelsen om at ytre ting kan føre til varig lykke som er hovedproblemet. Den enkleste måten å frigjøre seg fra denne typen avhengighet er holde seg unna de objektene man føler avhengighet til, og dette er hovedgrunnen til at buddhistiske munker og nonner har et enkelt levesett med få personlige eiendeler.

[endre] Tilflukt i De tre juveler

Buddhister søker det som tradisjonelt omtales som «tilflukt i De tre juveler». «De tre juveler» er et symbol for Buddha, Dharma og Sangha (begrep brukt om samfunnet med munker og nonner, i noen tilfeller alle buddhister).

Mens det er umulig å unnslippe ens karma eller effektene forårsaket av tidligere tanker, handlinger og ord, er det mulig å unngå lidelsen som kommer fra dette ved å bli opplyst. Det er her Dharma blir referert til som «tilflukt», ofte kalt «flåte», og er en midlertidig tilflukt mens man «krysser elven». Det virkelige målet (opplysthet) er på «den andre siden av elven».

For dem som søker å bli opplyst, innebærer det å ta tilflukt og innrette seg etter forpliktelsene som inngår i streben etter opplysning og følge i fotsporene til folk som har fulgt veien til opplysning før. Det inneholder elementer av tillit til at opplysning faktisk er en tilflukt, eller et slags «fristed». Mange buddhister bruker en slags bønn, gjerne flere ganger til dagen, for å minne seg selv om hva de gjør og for å henlede sin beslutning om veivalget innover til frigjørelse. En tradisjonell tilfluktsbønn:

Inntil jeg oppnår Opplysning,

tar jeg tilflukt i De tre juveler;

Buddha, Dharma og Sangha.

Det er også verdt å merke seg at ordet «tilflukt» i buddhismen ikke skal oppfattes som «å gjemme seg» eller «å slippe unna»; ordet henspiller på «å komme hjem», «søke helbred». Noen oversetter det også som «å ta en sikker retning». Dette har ofte blitt misforstått i vesten og har fått noen til å konkludere med at buddhisme er «en religion for dem som stikker hodet i sanden». De fleste buddhister vil hevde det motsatte.

[endre] De tre hovedretningene i buddhismen

Buddhismen har utviklet seg til stort antall av forskjellige retninger som kan kategoriseres i tre grener: Nikaya (også kalt Hinayana), Mahāyāna, og Vajrayāna. Innenfor Nikaya er det kun Theravada som fortsatt praktiseres.

[endre] Theravada

Theravada («De Eldstes lære») baserer sin praksis og doktriner utelukkende på Paliskriftene, som er en samling tekster kjent som agamas eller nikaya-sutraer. Nikaya-sutraene er de eldste kjente skriftene innen buddhistisk litteratur, og de er akseptert som autentiske i alle grener av buddhismen. Theravada er den eneste Nikaya-skolen som fortsatt praktiseres, og er utbredt på Sri Lanka, i Burma, Laos, Thailand, Kambodsja, deler av Kina, Vietnam og Malaysia. Målet i Theravada-buddhismen er å frigjøre seg fra samsara og nå nirvana.

[endre] Mahāyāna

Mahāyāna («Den store vogna») legger vekt på universell medfølelse og de altruistiske bodhisattva-idealene. Målet er å bli en buddha og bli i samsara for å hjelpe alle levende vesener til å oppnå det samme. I tillegg til Nikaya-skriftene, anerkjenner Mahāyāna alle eller deler av en samling skrifter som ble nedtegnet ca. år 100 e.kr. Mahāyāna blir i dag praktisert i Kina, Korea, Japan og mesteparten av Vietnam. Den dominerende grenen av Mahāyāna er forskjellige skoler innen Rent Land Buddhismen og Zen.

[endre] Vadjrayāna

Vadjrayāna («Diamantvogna») (også kjent som Mantrayana, Tantrayana, Tantrisk eller esoterisk buddhisme) deler en del av de grunnleggende konseptene i Mahāyāna men inkluderer en rekke åndelige teknikker utformet for å forbedre buddhistisk praksis. Man praktiserer for eksempel meditasjon der man mediterer direkte på ulike buddha-aspekter og forsøker å identifisere seg med buddha. Vajrayana blir praktisert som tibetansk buddhisme hovedsakelig i Tibet, Nepal, Bhutan, Mongolia, Kalmykia (Russland), Sibir, deler av India, og – blant Shingon- og Tendai-skoler – i Kina og Japan.

[endre] Sangha - samfunnet av buddhistiske munker og nonner

Buddha stiftet munke- og nonneordner for sine disipler mens han levde for å videreføre læren (dharma) og for at munker og nonner skulle kunne virke som eksempler for lekfolk.

Reglene for munker og nonner er angitt i Vinaja Pitaka og aksepteres av de fleste skolene. Det finnes variasjoner og tillegg til disse levereglene.

Munker og nonner regnes som hjemløse, lever i sølibat og gir avkall på personlige eiendeler og verdslige forpliktelser. Tradisjonelt lever nonner og munker av donasjoner fra lekfolk. Mange gir opplæring i dharma, og enkelte munker og nonner arbeider også med veldedig virksomhet. Først og fremst skal munker og nonner arbeide aktivt med å bli kjent med sitt eget sinn for å få kontroll over sitt eget tanke- og følelsesliv slik at de kan dyrke frem sine positive egenskaper. Bønn og meditasjon brukes som virkemidler for å oppnå dette.

Munker og nonner nyter stor respekt blant lekbuddhister, og sangha er en av de tre juveler. Buddhister er takknemlige for at sangha har holdt læren levende gjennom 2500 år og fordi det regnes som beundringsverdig å vie livet sitt til å trene seg opp til å bli en buddha.

I mange tradisjoner er det fullt akseptert å vende tilbake til det verdslige livet etter å ha levet en tid som munk eller nonne. I Thailand har muligheten for å gå i kloster tradisjonelt ført til sosial mobilitet siden en munkeutdannelse har blitt ansett som en god bakgrunn for å få stillinger i det offentlige.

[endre] Kvinners rolle i sangha

Buddha ville først ikke gi sitt samtykke til å opprette en nonneorden men ble til slutt overtalt av sin tante og sin fostermor. Dette er det eneste dokumenterte tilfellet på at Buddha forandret mening.

Alle skoler innenfor buddhismen har munkeordener, men ikke alle har nonner. Nonneordenen i Theravada døde ut på Sri Lanka. Siden Vinaja Pitaka sier at ordinasjon av en nonne må godkjennes av minst fem ordinerte nonner ble det umulig å ordinere nye nonner. Etterhvert som Theravada-buddhismen spredte seg til Thailand og Burma, ble nonneordnene avviklet. I senere tid har det blitt ordinert nonner både innenfor Theravada og i tibetansk buddhisme ved hjelp av nonner fra andre skoler som anerkjenner Vinaja Pitaka. I den vestlige verden har det vært mange fremstående buddhist-nonner.

[endre] Sjå òg

• Buddha

[endre] Lenkjer

• Buddhistforbundet (Oslo, Norge) – «Informasjon om Buddhistforbundet og buddhismen i Norge. (...) Buddhistforbundet ble grunnlagt i 1979 og er et registrert trossamfunn. I dag er buddhistforbundet en paraplyorganisasjon for andre buddhistiske organisasjoner i Norge.»
• Lie, Kåre A.: «En liten innføring i Buddhas liv og lære»
• Buddhanet: Buddhist Information Network – “BuddhaNet™ is the result of a vision to link up with the growing world-wide culture of people committed to the Buddha’s teachings and lifestyle, as an on-line cyber sangha. In this way, an ancient tradition and the information superhighway will come together to create an electronic meeting place of shared concern and interests.”

Denne artikkelen er heilt eller delvis basert på artikkelen «Buddhismen» frå Nynorsk Wikipedia og kan kopierast, distribuerast og/eller endrast slik det er sett opp i GNU fri dokumentasjonslisens.

Denne artikkelen er heilt eller delvis basert på artikkelen «Buddhisme» frå Bokmålswikipediaen og kan kopierast, distribuerast og/eller endrast slik det er sett opp i GNU fri dokumentasjonslisens.