Ḥanukká
Fra Safon.org
|
Ḥanukká  |
Ḥanukká (hebr. חֲנֻכָּה eller חֲנוּכָּה), ofte kalt den jødiske lysfesten, blir feiret i åtte døgn runt nymåne i desember — fra 25. kislév til et par dager uti tēbét.
I 2006 begynner ḥanukká fredag kveld den 15. desember (25. kislév 5767). Siste kvelden av ḥanukká er fredag kveld den 22. desember.
Hver kveld tenner en lys i en ḥanukkijjá (se bildet) En ḥanukkijjá er en lysestake med åtte vanlige armer og én ekstra for «tjeneren» (se mer om tjeneren i kapitlet «Tenning av lys»). Første kvelden tenner en ett lys og tjeneren, andre kvelden to lys og tjeneren, og så videre inntil en tenner alle åtte lysene og tjenaren på den åttende kvelden.
En spiser gjerne melkemat (hovedsaklig mizraḥisk og sefardisk skikk) og mat stekt eller kokt i olje (hovedsaklig asjkenazisk og tildels sefardisk skikk). Elles er det vanlig å gi hverandre gaver og å synge eller spille glad musikk. (En del familier pynter også tre, men dette er ikke egentlig regnet som en jødisk skikk.)
Innhold |
[rediger] Ordet ḥanukká
[rediger] Uttale
Første lyden er en harkelyd omtrent som i tysk Bach (ikke «sj» eller «tsj»!) eller som en litt kraftig h-lyd. U-en blir uttalt «o», som i norsk piano. Trykket ligger på siste stavelsen i normal hebraisk: ḥano-KA.
På tradisjonell asjkenazisk hebraisk blir endelsesvokalen -A til en å-lyd (i nord, f.eks. Litauen) eller o-lyd (i sør, f.eks. i Polen eller Ukraina); U-en blir uttalt som en o-lyd i nord (f.eks. Litauen), som ein ü- eller y-lyd i sørvest (f.eks. Galicia), og som en i-lyd i sentrale og sørøstlige områder (f.eks. det sentrale Polen, Romania og Ukraina): ḥano-KÅ, ḥanü-KO, ḥani-KO.
I jiddisch legger en trykket på første stavelse (CHANN-okke, CHANN-ekke eller CHANN-ikke), og dette er det vanlige blant asjkenazím. Endingen er alltid -e i jiddisch, og u-en blir uttalt som norsk O (i litauisk jiddisch), I eller E (polsk jiddisch).
På engelsk, særlig i USA, bruker en gjerne en jiddisch-israelsk hybridform, med trykket på første stavelsen, men med -U- og -A som i engelsk -oo- og -ah; ofte med vanlig h først i ordet (HAHNN-ookah).
Altså:
- ḥano-KA: sefardisk, mizrahhi; moderne israelsk hebraisk.
- ḥano-KÅ: tradisjonell nordlig asjkenazisk hebraisk.
- ḥanü-KO eller ḥani-KO: tradisjonell sørlig asjkenazisk hebraisk.
- ḤANN-okke: litauisk jiddisch.
- ḤANN-ekke eller HANN-ikke: polsk jiddisch.
- ḤAHN-ookah eller HAHN-ookah: engelsk - særlig i Amerika.
(Men aldri som «sjannuka» eller «tsjannuka»!!!)
[rediger] Skrivemåter
Det er ikke mange ord som har så mange mulige (og umulige) skrivemåter som ḥanukká:
Hhanukká, chanike (jiddisch), Channukah, chanoeka (nederlandsk), chanoekah (nl.), chanoeke (nl.), chanukka, chanukká, hanike, ’hanouca (fransk), hanouca (fr.), hanoucah (fr.), ’hanoucca (fr.), hanoucca (fr.), hannuka, hannukah, hanukah, hanukkah, hhanuca, hhanuca, hhanucá, hhanucah, januca (spansk), janucá (spansk), khaneke, khanike, khanneke (jid.), khannike (jid.), khanouca (fr.), khanoucca (fr.), khanouccah (fr.), khannuke, khanuka, xanuka, xanuká, xanukka, xanukká — bare for å nevne noen...
[rediger] Etymologi (ordopprinnelse)
Ordet ḥanukká er hebraisk og betyr ‘innviing/åpning (av et lokale)’ eller ‘tilegning’. Når en flytter inn i en ny bolig, blir seremonien en holder innan én måned etter innflytting, med bl.a. oppsetting av mezuzót på dørkarmene, kalt (tefillàt) ḥanukkàt habbàjit. Bruken av termen ḥanukká for den jødiske lysfesten viser til hva som er kjernen i denne høytiden: Minnet om gjenåpningen av Tempelet i Jerusalem etter at makkabeerne greide å drive ut grekerne derifra.
Ordet henger sammen med verbet ḥanákh, som betyr ‘å innvie’, ‘å holde en åpningsseremoni’.
Av ordet ḥanukká er utledet ordet ḥanukkijjá, som er navnet på den spesielle lysestaken med 8+1 armer som blir brukt under ḥanukká. På jiddisch bruker en oftest termen channike-lomp (‘ḥanukká-lampe’). I amerikansk engelsk sier en ellers gjerne menorah (menorá) i stedet. En kan også bruke ordet ḥanukká om ḥanukkijjáen.
[rediger] Historisk bakgrunn
[rediger] Makkabeeropprøret
Etter at Aleksander den store ble utropt til konge av Hellas/Makedonia i år 336 fvt., ekspanderte riket kolossalt, og i de neste 300 årene kom store deler av den antikke verden til å være greskdominert, både politisk og kulturelt.
I år 175 fvt. kom Antiokhos IV Epiphanes til makten. Han ville ikke akseptere at jødene holdt på sin egen kultur og religion, og gjorde sitt beste for å få slutt på dette. Han innførte blant annet
- forbud mot å studere Toráen,
- et «gymnasion» etter gresk modell i Jerusalem, der det blant annet ble undervist i gresk filosofi og religion og drevet idrett med splitter nakne utøvere,
- greske gudebilder i det jødiske Tempelet i Jerusalem, og
- ofring av griser (!) på alteret i Tempelet.
Det blir også sagt at greske offiserer krevde førstenattsretten til bruden under jødiske bryllup. Noen sieer at jødiske kvinners motstand mot dette var det som satte i gang makkabeeropprøret.
Dette ble igangsatt av Mattitjá ben-Jóḥanán Kohén Gadól Ḥasjmúna’í (Matthias Johansønn, yppersteprest, av Hasmoneerne). Gruppen av opprørere kalte seg makkabeere, og Mattitjás sønn Jehudá hammakkabbí (Judas Makkabeus), vant ved et under over den greske overmakten i 165 fvt., og Tempelet kunne bli renset og tatt i bruk igjen.
Da de kom inn i Tempelet og skulle tenne menoráen (den syvarmede lysestaken) med det evige lyset (nér tamíd), viste det seg bare å være nok ren olivenolje til å la menoráen brenne i én dag. De sendte ut folk til å presse ny olje, men dette kom til å ta minst åtte dager. Da sier historien at menoráen brant med den opprinnelige oljen, uten å slukkes, i de åtte dagene det tok å få tak i ny olje. Dette er grunnen til at en i dag tenner ḥanukkijjáen hver kveld i åtte døgn under ḥanukká — hver dag med et lys ekstra.
De viktigste kildene til disse hendelsene er 1. og 2. makkabeerbok. Første makkabeerbok finnes på nettet i norsk oversettelse:
- Første Makkabearbok (omsett av Aslak Nedregård)
[rediger] Ḥanná og sønnene hennes
I 2. makkabeerbok kan vi lese om hvordan Antiokhos IV Epiphanes kommer over en mor (i jødisk tradisjon: Ḥanná) og de syv sønnene hennes. Han vil tvinge dem til å spise en gris offentlig. Hver av sønnene nekter i tur og orden å spise av svinekjøttet, og blir torturert og deretter drept mens Ḥanná må se på. Til slutt er bare Ḥanná og den tre år gamle sønnen igjen, og Antiokhos blir motløs og ber Ḥanná om å overtale treåringen til å spise svinekjøttet og slik berge seg. Treåringen svarer med å sie til Antiokhos at det eneste han er lei seg for er at han måtte vente så lenge med å vise sin kjærlighet til Toráen. Ḥanná priser sønnen, og han blir drept også. Til slutt dør moren også. I en versjon av historien blir det sagt at hun kaster seg ned fra bymuren i sorg over tapet av barna sine.
Denne historien er en av de tre historiene en minnes med ḥanukká, og en av de to historiene som inkluderer heltemodige kvinner i kampen mot overmakten.
[rediger] Jehudít og Holofernes
Historien om Jehudít (Judith) og Holofernes finner vi i Judits bok. Den assyriske generalen Holofernes ble sendt til Jehudá (Judea) for å okkupere landet og innlemme det i Assyria. Da troppene hans beleiret Betuljá, ein liten by rett ved Jerusalem, kom enken Jehudít opp med en idé: Hun oppsøkte Holofernes og sjarmerte ham slik at han inviterte henne til teltet sitt. Jehudít hadde med seg ost som hun gav ham til å spise, og da han ble tørst, gav hun ham vin til å slukke tørsten med. General Holofernes ble noe påseilet og sovnet der han lå. Da tok Jehudít sverdet hans og kappet hodet av ham. Da assyrerne fikk høre at Jehudít hadde tatt livet av generalen deres, flyktet de derifra.
Denne hendelse fant sted flere hundre år før makkabeeropprøret, men kom i middelalderen til å bli sett i sammenhang med det. En utbredd misforståelse var at Jehudít var datteren til Jehudá hammakkabbí (Judas Makkabeus), og at Holofernes var en syrisk representant for det hellenske regimet under Antiokhos IV.
Hvordan det enn henger sammen, så er det vanlig skikk blant sefardím og mizraḥím, og delvis også blant asjkenazím, å minnes Jehudíts heltemot med å servere melkemat under ḥanukká.
